Sangvirkelaget har for meg alltid vært et sjarmerende og litt rufsete kor med gode sanglige kvaliteter tilpasset sitt repertoar. Med sitt «utenlandsprogram» endrer koret på mange måter status.
Av: Jan Erik Teigen
For den uinnvidde, iler jeg til med å forklare at det jeg kaller «utenlandsprogrammet» - er korets program til sommerens planlagte Polen-tur.
SJARMEN
Og det er et viktig poeng når jeg skal fortelle om min høyst subjektive opplevelse av Sangvirkelagets konsert i en fullsatt Sjømannskirke onsdag kveld.
For i dette programmet har koret funnet det viktig å presentere både norsk, nordisk, samisk og russisk sang. Ja, til og med en tradisjonell polsk «nasjonalhymne» er med - kanskje mest som en del av sjarmoffensiven overfor vertskapet.
Når jeg innledningsvis karakteriserer Sangvirkelaget som et litt rufsete kor, så er dette ikke ment i negativ betydning av ordet. For selv om rufset naturligvis sier litt om manglende dynamikk og intonasjon her og der, så har koret langt oppveiet dette med sin sjarm og sine artige korarrangement.
