HARSTAD: Beethovens enorme niende symfoni, basert på Schillers "Ode til gleden" fikk ei flott framføring i Kulturhuset søndag kveld. Komponisten selv sprengte grenser da han skrev den, og narvikværingene sprengte alle grenser for å gi denne symfonien den framføringa den fortjener. Spesielt sistesatsen ble mektig!

Som de kan få det til i Narvik! Brei internasjonal deltakelse og en internasjonal toppdirigent fra Wien lagde ei frisk og ungdommelig framføring av den symfonien som har sprengt flest grenser gjennom alle tider, ikke minst gjennom å bruke sangere i tillegg til orkesterinstrumentene og å la en tekst bære det viktige hovedbudskapet: "Freude!"

Da Beethoven skrev dette, var han fullstendig døv og hadde nok glemt mange av menneske-stemmens begrensninger. Dermed ble verket ei enorm utfordring. Men den tok de på strak arm.

Spesielt koret imponerte med fin klang og balanse også i de sterkeste partiene. Men det som imponerte mest, var at koret, orkesteret og solistene fikk lyden ut i salen på de riktige tidspunktene selv om lyden fra koret trenger lengre tid på å nå fram. Noe som er spesielt vanskelig på så dype scener som den i Harstad.

Man kan selvfølgelig lure litt på valg av tempo i de tre første satsene. Pulsen både i 1. sats Allegro ma non troppo, un poco maestoso, i 2. sats Adagio molto vivace og i 3. sats Adagio molto e cantibile lå alle nært opp til 120 slag i minuttet. Friskt og ungdommelig, men for raskt til å virke "maestoso" i første og for langsom til å bli skikkelig "vivace" i andre. Og den tredje fikk et luntende preg av transportetappe fram til den siste satsen hvor tingene virkelig skjer.

Men dette er selvfølgelig et spørsmål om subjektiv tolkning. Og sistesatsen sprengte grenser. Klangen fra koret, solistene og orkesteret gikk opp i en høyere enhet, med en suveren glans, balanse og fylde som en nesten ikke kunne tro var mulig med et så sammensatt utgangspunkt.

MER OM BEETHOVENS 9.